Nå går vi og venter på årets store begivenhet her på Svalbard. Førstkommende fredag oppstår det en total solformørkelse her, og tilreisende har strømmet på fra hele verden. På fastlands-Norge har det kun vært fire totale formørkelser siden 1914 (1914, 1927, 1945 og 1954). I 1927 gikk Solvårs bestemor i 5. klasse. Året etter skrev hun denne historien i stilboka si:
«Solformørkelsen den 29de juni 1927.
Nå skal je fortelle om en solformørkelse som inntraff ifjor. Det stod i avisene at det skulde være total solforørkelse ved 6tida om morgenen den 29de juni. Til den dagen gledde je mig, for je har aldri sett total solformørkelse før. Alle folk gledde sig til den dagen, og vi ønska at det skulde bli fint vær.
Endelig kom den 29de juni. Je var oppe tidlig om morgenen kan du tru. Men du skal tru je blei glad da je kom ut og fikk se hvor fint vær det var. Småfuglene kvitra og sang så vakkert at je blei stående aldeles forundra, og stæren som på takmønet satt og spilte av hjertens lyst, hadde nok ingen anelse om at sola snart skulde bli borte. I dag skal det bli fint å se på sola tenkte je. Je gikk inn, og vi begynte å sote glas for å se på sola.
Somme folk var gått til fjells. Det kom folk like i frå Tynset og skulde på Bellingen. De som var oppå høgda fikk se en skygge som for over dalen.Nå var det den tia da månen for forbi og skygde aldeles sola. Vi tok hver sitt glas og gikk ut for å se på solformørkelsen. Da sola blei mer og mer borte blei det koldere. Til slutt blei det totalt mørkt. Je blei aldeles redd med det samme. Da sole blei helt borte, blei all ting så trist. Men mæsten det rareste av alt var at ikke en fugl var å se eller høre. Stæren som før satt på taket og spilte var krøpet inn i buret sitt igjen. Den syntes visst det var noe merkelig den også.
Det varte ikke lenge før sola stod like god og skein ned på jorda igjen. Vi som var i dalen, fikk ikke se skyggen, men de som var til fjells, hadde fått sett den.»
Svanhild Nyhus (6. klasse 28/4 1928)
