Naturfotostafett

Ble utfordret av Anne-Lise fra Biofoto Sørlandet om å legge ut et naturbilde hver dag i fem dager. I tillegg til at jeg legger dem ut på facebook, hvor utfordringen kom, oppdaterer jeg dette innlegget med nye bilder i fem dager.

 

DAG 5. Hvem er dette?

Svalbardvalmue tenker du kanskje. Ettersom alle bildene skulle komme fra Svalbard er det vel ikke noe å ta feil av. Det var i alle fall det man trodde. Nå ser det ut til at det er to ulike valmuearter her oppe. Denne som er fotografert langs vegen mellom Haugen og sentrum er sannsynligvis den «nye» arten (Papaver cornwallisense) som kanskje vil få tildelt det norske navnet polarvalmue. Arten er selvfølgelig ikke ny her, men har rett og slett bare blitt oversett og antatt å være en blekere variasjon av samme art. Med bleke kronblad  og relativt få pollenbærere skiller den seg fra svalbardvalmuene som oftere er gule og med minst 24 pollenbærere. Artig, ikke sant?

 

DAG 4. Korn.

Med mørke og inntid passer det godt å ha noen svarthvitfilmer å framkalle. Med hjemmelaget framkallingsveske og film med høg iso kan man, om ikke annet, gjenskape en bildemessig stemning fra en annen tid. Det tidløse i et bilde, og da også i landskapet, når man ikke sikkert kan si om bildet er tatt i 1935 (da kom Ilford FP), 1950 eller 2014, er kanskje noe av det som kan gjøre et slikt bilde spennende. Sarkofagen står der i alle fall lett gjenkjennelig: Selv i et landskap som preges av vind og kulde har nok ikke mye skjedd med fjellformasjonen her siden 1935.

 

DAG 3. Blåtimen.

Longyearbyen, 2. november 2015. Nå har vinteren kommet. Den har vært på besøk flere ganger tidligere også, men dratt igjen etter noen dager eller uker. I helga kom det ganske mye snø og nå kommer kuldegradene også. I dag 10-12, men det er meldt om 20 kalde i løpet av et par dager. Det kalde blå lyset er det som preger det lille vi har av dag her oppe. «Blåtimen» varer derfor i flere timer. Nede ved Adventfjorden skaper det kalde blå lyset en herlig kontrast til snøen som dekker Adventtoppen og Revneset. Jeg har ikke «juksa» med hvitbalansen for å få til blåfargen. Nå er det virkelig blått.

 

DAG 2. Mørket.

Oktober. Snøen kjemper en desperat kamp mot de mørke fjordene om å holde på lyset.  Som mørke skygger følger havhestene båten forbi Kapp Napier og de tre brakkene i Brucebyen. I november forlater de Billefjorden, men de er tilbake igjen før mørketida er over. De bratte og utilgjengelige klippeveggene og de brede fjordene her må være det perfekte stedet for en havhest.

Skottene forlot området for snart hundre år siden, etter et kortvarig eventyr i Billefjorden. Vi skal tilbake hit når mørket slipper taket. Da er allerede havhestene på plass igjen.

 

DAG 1. Lyset.
Ettersom vi flyttet opp til Svalbard i sommer/høst er det nok også en forventning om at bildene jeg legger ut kommer herfra. Skal ikke skuffe i så måte.

Denne uka forsvant sola under horisonten. Og den titter ikke fram på flere måneder heller. Det er ikke helt mørkt ennå, men kontrastene er store i forhold til til det lyset som møtte oss i august (og juni for Solvårs del). Vi har i alle fall ikke problemet med at sola står rett på soveromsvinduet klokka to på natta lenger. I mellomgangen  mellom midnattsol og polarnatt er en høst som i rykk og napp går over til vinter. Kanskje er det nettopp i denne perioden vi har det mest spennende lyset her opp. Før hele landskapet er kledd i hvitt, men samtidig med snøtunge skyer som bare slipper ned nøye tilmålte striper med lys, som her på Hiortfjellet på nordsiden av Adventfjorden en ettermiddag i midten av september. I midten av februar kommer sola over horisonten igjen.